Når en betydningsfull person dør

Ja, hva da? Hvordan går jeg i det hele tatt videre? Og hvordan skal jeg hedre minnet?

Bestefar snublet i teppet, falt og knakk lårbenet. Han var riktignok 90 år, men han var sprek. Bestefar gikk minst tre kilometer hver eneste dag. Og hans største frykt var og bli sengeliggende. Det slapp han.

Det som er så rart er at han ringte meg 16:30 den dagen og tok farvel. Jeg ba han vel pent om å skjerpe seg og at han var frisk og rask. Hvilket han var.

Operasjonen var 13. mars og han var oppe å gikk med gåstol allerede dagen etter. Ganske imponerende av en 90 åring! 14. mars døde han. Men ble gjenopplivet. Hvilket i grunn ikke er så greit. Avdelingen han lå på fortalte at han hadde vært død i 5/7 minutter og at de hadde 15 minutter gjenopplivning. Veldig ugreit!

Så da ble jeg ringt imens jeg holdt POMP de LUX party hos damene på det nye stedet jeg har flyttet. Så med snørr og tårer måtte jeg forlate alt tøyet hos vertinnen og forte meg til sykehuset.

16. mars fikk han endelig sovne inn på ordentlig. Og fredag 24. mars var begravlsen. Det var en flott begravelse. Med mange fine sanger og dikt. Terje Vigen ble proklamert etter at jeg holdt mine minneord. Og det var kjempeflott!

Dette var mine minneord til den mest betydningsfulle personen i mitt liv.

Det er lett å ikke stå opp for urett. Det er lett å snakke ufint om andre. Det er lett å være et svakt menneske.

Du kjære Bestefar, er det sterkeste mennesket vi har møtt. Noengang. Du fikk det til og med til å se enkelt ut. Du hadde store brede skuldre, som hadde plass til alt som kom familiens vei. Og vi var også så heldige at du hadde styrke til å bære. Jeg kan ikke huske at du en eneste gang klaget på noe som kunne synes urettferdig at havnet hos deg. Det var alltid en grunn til at situasjoner oppsto og det var alltid en læring i det.

Du var aldri for fin til å ta i et tak. Og vi var alltid stolte over arbeidet du gjorde. Både før og etter at du ble pensjonist. Det ble vel muligens ekstra mye å gjøre etter at du gikk av med pensjon. Enten fordi vi var syke og “trengte” rødgrøt, din verdensberømte spakarotti eller fordi det skulle pusses opp. Og du var en utømmelig kilde av omsorg for oss og andre.

Vi var veldig stolte av deg. Både den du var som person og den du var for andre.

Hjemme på Rondebakken i Lyngdal var du i ditt ess. Det var en sann fryd å få lov til å henge med deg og høre på alle historiene dine om oppveksten din. I det vi passerte Sørlandsporten satte du i gang å nynne. Og vært eneste sted nedover hadde en egen sang eller i det minste noen fakta. Det var en helt egen ferie i ferien å kjøre nedover til Vest-Agder med deg som passasjer.

Somrene på Rondebakken er et kjært minne. Først med Glenn som var der mye som barn. Deretter jeg som har vært der det siste tiåret. Der nede kunne en se en 80 åring som hoppet fra sten til sten, dro krabbeteiner og bar påhengsmotoren på ryggen den kilometeren ned røysa og til vannet. Det var sprekt! Heldigvis greide vi å overtale deg til at “ungdommen” i 30 årene _muligens_ kunne gjøre dette like bra. Og etter litt overtalelse gikk det også.

Sist sommer var vi en tur på Rorbuene i Korshamn og vi fikk tak i en båt. Vi var stinn brakke med 4 generasjoner som hadde med seg full familie. En dag sto vi to tidlig opp og tok båten ut for å sjekke hvordan det sto til med makrellen. Og jommen fant vi så mye makrell at bøtta nesten ble full. Vi dro inn dørj på dørj, selv om vi de tre siste gangene kastet ut kun for å få surret opp lina. Bølgene var så høye at jeg så toppene godt over hodet ditt, men du gjorde det helt tydelig at det var ganske pysete av meg da jeg foreslo av vi skulle holde oss innom skjærs. Så vi dro utenom skjærs og lot jolla jobbe godt. Jeg må innrømme at jeg var betenkt et lite øyeblikk. Men jeg var alltid helt trygg på at du ikke tok unødige sjanser. Vi sløya fisk begge to i over en time og klarte nesten å unngå regnværet.
Men det ble stekt makrell til frokost, lunch og middag den dagen.

Det var ingen som kunne deklamere dikt som deg. Og du kunne mange!

Spesielt når vi var i Lyngdal og ute på tokt. Enten det var på vann eller land. Når vinden rev i jolla vår med sjøsprøyten over ripa, da lyste øynene dine opp og du deklamert Terje Vigen på en måte som kun er en skuespiller verdig.

Du var tvers igjennom god Og om jeg klarer å inspirere mine barn, barnebarn og oldebarn på samme måte som du har inspirert dine. Ja, da vil jeg si at jeg har lyktes.

Tusen takk for at Glenn og jeg har hatt gleden av å kjenne et menneske av ditt kaliber. Og tusen takk for at du ga Alexia og Heine Matteus ett års tid med deg. Vi tar vare på minnene.

Vi unner deg hvilen. Det betyr ikke at savnet er lettere å bære.

Takk!

Jeg undrer meg over om gamle mennesker vet at de skal dø?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *